Dette innlegget har jeg brukt veldig lang tid på å skrive , og enda lengre tid for å poste ut...men her kommer det ..:)
Det er noe noen snakker lett om, og andre har utfordringer å snakke om.. ANGST.
Det er noe noen snakker lett om, og andre har utfordringer å snakke om.. ANGST.
Selve ordet kan i verste fall gi noen et panikkanfall, det lyser rødt av det sier enkelte..
Jeg har ingen utfordringer med å snakke om det, er mer åpen om at jeg har dette enn jeg er om å være depressiv. Den er litt hardere å svelge synes jeg..
Vel, jeg har til dags dato ikke vært til lege med noe av dette, ikke til psykolog heller. Jeg fant min egen vei til å leve med disse utfordringene. Dem definerer meg som person veldig lite i dag, jeg er meg- med noen enkle utfordringer som virker tyngre når dem står på.
Det beste med dette, er at jeg VET det går over, jeg VET dette er midlertidige situasjoner , og jeg VET det kommer noe positivt ut av disse.
Det er bare litt tyngre når det kommer på meg..
Skal egentlig veldig lite til for at jeg kjenner angsten kommer, det jeg har lært meg er at jeg har mulighet for å styre dette og at disse øyeblikkene blir kortere og kortere for hver gang jeg kjenner dem.
Jeg kan definere hvor denne følelsen ligger i kroppen min, hvilken farge den har- det beste er at jeg har full kontroll over disse følelsene , når jeg har gode dager.
På de litt mindre gode dagene så kan jeg ha dem litt lengre..
Min "Angst Den Store"- er mørk-mørk blodrød, den sitter i mellomgulvet, hodet og mellom skuldrene mine.
Den vibrerer og lager kvalme og kulde.. Den dukker opp når livet mitt har sporet litt av fra den opprinnelige stien jeg har sett for meg.
Den kommer når uventede situasjoner blir kastet på meg og jeg neppe har klart å forberede meg på siatuasjonen.
Det kan være så enkelt at et fremmed nummer ringer til min telefon, da kommer den følelsen krypende fra halebeinet og opp til mellomgulvet på bare en brøkdel av sekund!
På en god dag ringer det max 3 ganger før jeg har vunnet over følelsen.. på andre dager slår jeg av lyden..
Det at jeg føler at jeg mister kontrollen over hvem som ringer er det som skaper angsten.
Panikkangsten hun kommer som et lyn!
Hun er rask hun.. :)
Den kommer og lammer meg totalt, jeg blir handlingslammet og den kontrollen jeg hadde på kroppen..den ble revet vekk fra meg på ingen sekunder!
Fargen på henne.. er litt utydelig, litt brun-grønn-grumsete farge..
Smerten slår meg rett i hjertet og nedover hele nervesystemet i ryggen, jeg blir totalt lammet av den!
Den kommer gjerne der det passer minst.
- Ute når jeg går tur
- På butikken
-Når jeg får en tanke som er mindre hyggelig, selv i godt selskap
- Og den oppstår meget ofte når jeg står i kø..
Det skal så lite til før hun kommer og lammer meg, nok at jeg ser noen som minner meg på enkelte personer, situasjoner. Når jeg leser om lignende hendelser som jeg selv har opplevd.. da er hun der.
Selvskaderen i meg er borte nå, heldigvis:) - denne delen er det svært få i livet mitt som vet om..
Den forsvant den dagen jeg møtte mannen min - Så takk kjære <3
Selvskaderen kom da jeg var ca 15 år, det var min måte å takle motganger og følelser jeg da ikke klarte å definere. Det var min måte å ta vekk den indre smerten på.
Jeg fikk spiseforstyrrelser , jeg trodde jeg var tykk! Likte ikke hvem jeg var, hvordan jeg så ut og hadde blitt mobbet hele oppveksten min på skolen. Det var tungt å føle at jeg ikke var god nok, pen nok, flink nok..
Snill - det var det eneste jeg følte andre sa til meg " Lisa er såå snill, Snilleste Lisa.." Var det alt andre kunne si positivt om meg? At jeg var snill? ikke noe mer enn det..? Hvem ønsker å være Den snille når man er midt i ungdomstiden..? Man vil være pen, fin ,attraktiv, god.. ikke SNILL! alle kan jo være snille..
Jo mer smerter jeg fysisk kjente - jo mindre var smertene mine psykisk.
- I starten laget jeg dype skrapsår på knokler, Hadde jeg utfordringer i forhold til gutter satt jeg alltid med en skarp stein og skrubbet opp knoklene mine, kunne ikke gråte jeg.. jeg var jo den snille gode som skulle forstå meg på alle.. kunne ikke gråte..har alltid blitt rakket ned på pga at jeg er en veldig emosjonell jente, tårene kom for "alt", positivt- negativt.. dem var der liksom uansett :) I dag er dette meg, jeg tar inn så utrolig mye følelser, både mine egne og andres følelser. Det skapte en kaotisk følelse i meg når jeg ikke kunne kontrollere dette.
-Så startet kloringen, stein og murvegg var ikke alltid tilgjengelig når jeg trengte dette. Så da fant jeg ut denne kloringen på meg selv, klorte meg til blods inni hendene, på leggene. Som regel der ingen kunne legge merke til at man sitter/står å klorer seg til blods.
Jeg ble flinkere til å holde tårene tilbake, isteden kom kvalmen og sinne. Jeg kastet opp bare jeg tenkte på mat til slutt. En periode klarte jeg ikke engang å høre musikk, jeg ble kvalm av musikk..
Da jeg var i forhold og opplevde utroskap ble det enda verre. jeg kastet opp absolutt alt!
Jeg var ikke god nok der heller.. ikke fin nok, snill.. ja man skulle tydeligvis ikke være annet enn så snill enn at man godtok å bli behandlet slik som jeg følte meg.
I dag ser jeg at joda jeg var snill, alltid snill.. bare ikke med meg selv :)
Jeg var snill med dem..!
Og heldig er de :)
-Og til sist kom knivbladet..
Det var aldri dype kutt - jeg var livredd for å virkelig skade meg!
Det var jo "bare" for å ta vekk mine psykiske smerter jeg gjorde dette...
Kutt på armer, føtter håndledd, synet av blodet som kom var liksom klimaks. Først da følte jeg at mine indre smerter gikk vekk.
Gikk med plaster, sportstape og bandasje på hendene, jeg løy og sa at klokkene mine var for store- dem var der slik at jeg ble tykkere i håndleddene.. (beklager til Deg som jeg da ikke klarte å være ærlig med..du vet hvem du er kjære mi <3 )
Jeg har arr i dag som minner meg om en grusom tid. arr som aldri går vekk fra huden min!
Arr som stadig kan minne meg på en person som er glemt..i en brøkdel av sekund så er han glemt på nytt.
Det som er fint i alt dette , er at i dag vet jeg hvem jeg er, hva jeg står for og ikke minst min styrke!
Ja jeg har arr, Ja jeg har enda spiseproblemer når ting blir vanskelig (heller det enn annen form for selvskading), Ja jeg har angst,panikkangst og sikkert noe mer jeg ikke er klar over ;)
Men jeg vet hvor grensen MIN går, og jeg godtar ikke lengre å bli behandlet dårlig.
Jeg vet hva jeg står for nå, og jeg står rak i ryggen og står fast på det!
Min sannhet er min sannhet - og den er jeg stolt av !
Jeg behandler meg selv slik jeg vil behandle mine rundt meg <3
jeg har et motto.. - Det finnes alltid noe positivt i det som er negativt.. man skal bare finne det lille positive så blir alt så mye bedre.
Det er bare litt tyngre når det kommer på meg..
Skal egentlig veldig lite til for at jeg kjenner angsten kommer, det jeg har lært meg er at jeg har mulighet for å styre dette og at disse øyeblikkene blir kortere og kortere for hver gang jeg kjenner dem.
Jeg kan definere hvor denne følelsen ligger i kroppen min, hvilken farge den har- det beste er at jeg har full kontroll over disse følelsene , når jeg har gode dager.
På de litt mindre gode dagene så kan jeg ha dem litt lengre..
Min "Angst Den Store"- er mørk-mørk blodrød, den sitter i mellomgulvet, hodet og mellom skuldrene mine.
Den vibrerer og lager kvalme og kulde.. Den dukker opp når livet mitt har sporet litt av fra den opprinnelige stien jeg har sett for meg.
Den kommer når uventede situasjoner blir kastet på meg og jeg neppe har klart å forberede meg på siatuasjonen.
Det kan være så enkelt at et fremmed nummer ringer til min telefon, da kommer den følelsen krypende fra halebeinet og opp til mellomgulvet på bare en brøkdel av sekund!
På en god dag ringer det max 3 ganger før jeg har vunnet over følelsen.. på andre dager slår jeg av lyden..
Det at jeg føler at jeg mister kontrollen over hvem som ringer er det som skaper angsten.
Panikkangsten hun kommer som et lyn!
Hun er rask hun.. :)
Den kommer og lammer meg totalt, jeg blir handlingslammet og den kontrollen jeg hadde på kroppen..den ble revet vekk fra meg på ingen sekunder!
Fargen på henne.. er litt utydelig, litt brun-grønn-grumsete farge..
Smerten slår meg rett i hjertet og nedover hele nervesystemet i ryggen, jeg blir totalt lammet av den!
Den kommer gjerne der det passer minst.
- Ute når jeg går tur
- På butikken
-Når jeg får en tanke som er mindre hyggelig, selv i godt selskap
- Og den oppstår meget ofte når jeg står i kø..
Det skal så lite til før hun kommer og lammer meg, nok at jeg ser noen som minner meg på enkelte personer, situasjoner. Når jeg leser om lignende hendelser som jeg selv har opplevd.. da er hun der.
Selvskaderen i meg er borte nå, heldigvis:) - denne delen er det svært få i livet mitt som vet om..
Den forsvant den dagen jeg møtte mannen min - Så takk kjære <3
Selvskaderen kom da jeg var ca 15 år, det var min måte å takle motganger og følelser jeg da ikke klarte å definere. Det var min måte å ta vekk den indre smerten på.
Jeg fikk spiseforstyrrelser , jeg trodde jeg var tykk! Likte ikke hvem jeg var, hvordan jeg så ut og hadde blitt mobbet hele oppveksten min på skolen. Det var tungt å føle at jeg ikke var god nok, pen nok, flink nok..
Snill - det var det eneste jeg følte andre sa til meg " Lisa er såå snill, Snilleste Lisa.." Var det alt andre kunne si positivt om meg? At jeg var snill? ikke noe mer enn det..? Hvem ønsker å være Den snille når man er midt i ungdomstiden..? Man vil være pen, fin ,attraktiv, god.. ikke SNILL! alle kan jo være snille..
Jo mer smerter jeg fysisk kjente - jo mindre var smertene mine psykisk.
- I starten laget jeg dype skrapsår på knokler, Hadde jeg utfordringer i forhold til gutter satt jeg alltid med en skarp stein og skrubbet opp knoklene mine, kunne ikke gråte jeg.. jeg var jo den snille gode som skulle forstå meg på alle.. kunne ikke gråte..har alltid blitt rakket ned på pga at jeg er en veldig emosjonell jente, tårene kom for "alt", positivt- negativt.. dem var der liksom uansett :) I dag er dette meg, jeg tar inn så utrolig mye følelser, både mine egne og andres følelser. Det skapte en kaotisk følelse i meg når jeg ikke kunne kontrollere dette.
-Så startet kloringen, stein og murvegg var ikke alltid tilgjengelig når jeg trengte dette. Så da fant jeg ut denne kloringen på meg selv, klorte meg til blods inni hendene, på leggene. Som regel der ingen kunne legge merke til at man sitter/står å klorer seg til blods.
Jeg ble flinkere til å holde tårene tilbake, isteden kom kvalmen og sinne. Jeg kastet opp bare jeg tenkte på mat til slutt. En periode klarte jeg ikke engang å høre musikk, jeg ble kvalm av musikk..
Da jeg var i forhold og opplevde utroskap ble det enda verre. jeg kastet opp absolutt alt!
Jeg var ikke god nok der heller.. ikke fin nok, snill.. ja man skulle tydeligvis ikke være annet enn så snill enn at man godtok å bli behandlet slik som jeg følte meg.
I dag ser jeg at joda jeg var snill, alltid snill.. bare ikke med meg selv :)
Jeg var snill med dem..!
Og heldig er de :)
Det var aldri dype kutt - jeg var livredd for å virkelig skade meg!
Det var jo "bare" for å ta vekk mine psykiske smerter jeg gjorde dette...
Kutt på armer, føtter håndledd, synet av blodet som kom var liksom klimaks. Først da følte jeg at mine indre smerter gikk vekk.
Gikk med plaster, sportstape og bandasje på hendene, jeg løy og sa at klokkene mine var for store- dem var der slik at jeg ble tykkere i håndleddene.. (beklager til Deg som jeg da ikke klarte å være ærlig med..du vet hvem du er kjære mi <3 )
Jeg har arr i dag som minner meg om en grusom tid. arr som aldri går vekk fra huden min!
Arr som stadig kan minne meg på en person som er glemt..i en brøkdel av sekund så er han glemt på nytt.
Det som er fint i alt dette , er at i dag vet jeg hvem jeg er, hva jeg står for og ikke minst min styrke!
Ja jeg har arr, Ja jeg har enda spiseproblemer når ting blir vanskelig (heller det enn annen form for selvskading), Ja jeg har angst,panikkangst og sikkert noe mer jeg ikke er klar over ;)
Men jeg vet hvor grensen MIN går, og jeg godtar ikke lengre å bli behandlet dårlig.
Jeg vet hva jeg står for nå, og jeg står rak i ryggen og står fast på det!
Min sannhet er min sannhet - og den er jeg stolt av !
Jeg behandler meg selv slik jeg vil behandle mine rundt meg <3
jeg har et motto.. - Det finnes alltid noe positivt i det som er negativt.. man skal bare finne det lille positive så blir alt så mye bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar