Klokken 11.08 hastet legen ut av operasjonsrommet med en knøttliten bylt og tilbake lå jeg som et oppsprettet slakt på benken med kanyler over alt.
Siden fosterlyden var sterk da vi kom opp fikk jeg spinalbedøvelse i stede for narkose, husker jeg lå bak den grønne duken og telte pipinger, dingser, fulgte med blodtrykket mitt og ropet i fra når kvalmen kom over meg. Sånn ca 4 ganger kom den snille mannen bak hodet mitt å satt en sprøyte i armen min, og kvalmen forsvant magisk.. Man skulle fått resept på det der! 😀
Tok en god time etter keisersnittet før dem ble ferdig med meg, bedøvelsen virket på høyre side, og opp til navelhøyde på venstre side.. Det vil si at jeg kjente meget mye av det legene styrte med i magen min.. Bare det gjorde meg kvalm.. + at jeg mistet 750 ml blod.
Oppe på oppvåkningen kom svigermor og holdte meg med selskap siden mannen hadde enda 4 timer reisetid før han var fremme hos oss.
I 14 tiden kom en av pleierene opp til meg med et lite bilde av et pittelite ansikt med masse plast omkring seg.. Det var merkelig å få se på babyen vår slik, ute i verden og ikke i magen min, uferdig og så skjør ..
Oppdateringen var at det var kritisk men dem jobbet godt med lillegutt, skulle få se han så snart jeg jeg var oppe å kunne gå litt.
Men her gikk ikke bedøvelsen fort ut av kroppen min! Og i tillegg blodfattig så ble jeg bare lenket til sengen.
Halv fire kom en pleier opp til meg igjen, denne gangen så jeg på henne at dette var ikke en positiv beskjed.. Det var kritisk, skikkelig kritisk! Jeg måtte komme ned å se sønnen min så fort som mulig slik at jeg hadde fått se han i livet..
16.35 ble jeg trillet inn på NFI, bort til en kuvøse. Husker så godt alle følelsene og tankene som kom.. - var det vits i å se han i live for en kort stund? Ble det lettere for meg om jeg bare ikke fikk se han i det hele tatt.. ? Turte jeg å få følelser for denne lille babyen min? Kom jeg til å takle sorgen etterpå? Kvalme, tomheten, sorgen, og den uvirkelige følelsen av ro og trygghet i meg.
Det sekundet rett før jeg fikk se han, er da jeg føler at livet vårt tok en helt ny vending og vi fikk starte livet vårt med bitte lille Theodor <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar