Minner...

Det et enkelte ting man  ikke kan styre så mye, og det er minner. Dem dukker opp liksom over alt, og komme av alt mulig! Lukter, musikk, bilder, smak og så lite som et ord kan få frem gode, dårlige, pinlige, søte og forferdelige minner. Enkelte minner skulle vært mulig å slettet! Noen er gode å ha tross at dem ikke er så fine, dem lærte meg en hel del. Noen skulle aldri vært tilstede,.. Skulle gjort alt i min makt for å tatt vekk noen av dem som er her, både hos meg og sønnen min..! For noen så blir minner svakere med årene, men det er gjerne fine minner som slipper taket, og de dårlige sitter som støpt. Nå skriver jeg ikke om de dårlige samtalene med venner man skulle tatt vekk, klemmen man aldri gav vekk, eller det man ropte etter søsken, foreldre og venner i sinne.. Dem blekes etter en stund. Det er dem vonde, harde og forferdelige sin plutselig kan dukke opp av "ingenting" og slå deg hardt ned i bakken! Vil ha dem vekk! Langt vekk! Tror ikke folk egentlig vet hvordan det føles å sitte med noe slikt banket fast i kroppen, følelsen av at det aldri blir bedre, det blir ikke lettere ettersom årene går, nesten som dem bare blir verre.. Mulig det bare er jeg sin ikke er sterk nok? Drømmen er å kunne heve meg over det som er skjedd, gå med et smil og tenke at jeg kom sterkere ut av situasjonen. "det er ditt tap"passer godt her, men vi har tapt nesten mere følger jeg innimellom. Friheten, tryggheten og muligheten!

Minner kan være forferdelige!!